Nå skal vi ut på det som er hovedturen; nemlig besøke de viktigste inka-stedene.  Følgende kart viser hvor dette befinner seg:

Inkariket hersket over store områder i Sør-Amerika fra begynnelsen av 1200-tallet fram til spaniernes erobring i 1532. Det var på denne tiden et av verdens største imperier og strakte seg fra elven Maule sør i dagens Chile, til den nåværende grensen mellom Ecuador og Colombia. Riket hadde sitt maktsentrum i byen Cuzco, som ligger 3400 meter over havet i dagens Peru. Sentrale trekk var en jordbruksøkonomi med terrassedyrking og kunstig vanning i høylandet, og et omfattende kommunikasjonsnettverk av veier som bandt riket sammen. Det er antakelig det største imperiet som har eksistert uten et skriftspråk. De kjente ikke til hjulet, og hadde heller ikke hester til å hjelpe seg.  Fra midten av 1400-tallet kan vi følge den egentlige erobringshistorien.  En ny stat eller et erobret distrikt ble innlemmet i riket. Inkaenes erobringspolitikk var total i sin målsetning. Garnisoner ble stasjonert i de nye områdene, veinettet utbygd og kurértjeneste etablert. Tidligere overhoder fikk beholde sin verdighet så sant de ville innta sin plass innenfor imperiets byråkrati, og eventuelt la seg tilknytte inkaenes fyrstehus gjennom ekteskapelige allianser.

I sin lovgivning, særlig på det sosiale feltet, foregrep inkaene institusjoner som andre steder først er blitt vanlige i vår tid. Loven foreskrev for eksempel at fattige, blinde, døve, krøplinger og andre som var ute av stand til å forsørge seg selv på grunn av alder eller sykdom, skulle underholdes av staten.

Inkaene bygde store tempelanlegg der offentlig kult fant sted. Denne kulten hadde til hensikt å sikre rikets samhold og kongens velferd, og hadde sitt sentrum i hovedstaden Cuzco. Kongen ble antatt å nedstamme fra solen som hersket over himmelen og høylandet i Andesfjellene.

1527 ble inkariket rammet av en pest som kom nordfra. Man antar at det var sykdommer fra de hvite som spredde seg sørover. Pesten rammet også inkakongen som døde uten å rekke å utnevne sin etterfølger. Dette førte til en voldsom borgerkrig mellom to halvbrødre, Atahualpa og Huáscar.  Atahualpa vant borgerkrigen, men etter det var riket så svekket at det ble lett for spanjolene å erobre det. For på samme tid ankom conquistadoren Francisco Pizarro inn i det nordlige Inkariket med 168 mann og 27 hester. Han greide dels med dyktighet, dels med flaks å erobre inkariket i løpet av kort tid.

Søndag 24.11  (2)

Denne dagen var det reise til CUSCO med fly.  Vi har hørt fra mange at det er lavsesong turistmessig nå; høysesongen er mai – juli.  Likevel gikk det store, stappfulle fly fra Lima til Cusco hver halvtime. På flyplassen ble vi møtt av en guide som tok oss til videre.  Cusco ligger på 3 400 meter, og vi ble kjørt direkte opp i ca. 3800 meter for å se på farging av lamaull, garnproduksjon og veving av tekstiler.  Det ble rett inn i høydesyke med hodepine.  At Randi hadde hodepine fikk damene er med seg, og kom et stoff til å smøre på:

Det lindret faktisk en del, men løste ikke selve problemet: høyden.

Resten av dagen og natta var vi begge utslått med hodepine og oppkast. Riktignok lå hotellet vårt på ca. 2900 moh., men det hjalp ikke.  Men dagen etter da vi skulle på tur, var formen atskillig bedre.  Helt gode var vi imidlertid ikke. 

Mandag 25.11. (3)

Vi var nå kommet til URUBAMBA-DALEN, Inkaenes hellige dal.  Cusco var hovedstaden i inka-riket, men denne dalen hadde spesiell status med mange hellige steder.  Vi besøkte noen av dem.  Men først besøkte vi en lama- og alpakkagård. 

For inkaene var lamaene av største betydning.  De ble brukt til transport; bære varer opp de bratte fjellsidene.  Mange av bosettingene lå nemlig høyt opp i fjellsidene. Lamaene ga ull som man lagde klær av, og de ga kjøtt.  Kosten besto i tillegg av poteter (det er over 3 000 forskjellige potetsorter i Sør-Amerika) og mais og grønnsaker.

Etterkommerne etter inkaene er utrolig flinke til å lage garn av lama- og alpakkaull. Babylam gir den mykeste ullen man kan tenke seg. Garnet farges med naturfarger som er holdbare så lenge tøyet er i bruk.  Og for ikke å snakke om vevingen; de flotteste mønstre.  

Hvert distrikt har sine egne farger og mønstre, og brukes nok nå mest som våre bunader.  Men “hverdagsbunaden”, en noe nedstrippet versjon, er vanlig å se på landsbygda. De ensfargede hattene med et fargerikt sjal, er et svært vanlig syn.

Vi besøkte så en ruinby med terrasser, høyt til værs.

Legg merke til de flotte terrassene som befinner seg nederst.  Her dyrket man poteter, mais og grønnsaker. Husene lå øverst. Og dette er høyt over dalbunnen.  Gunnar gikk opp til toppen av ruinene, men følte seg ganske så «dizzy».

Markeder er det over alt. Kjempestore med de flotteste veverier:

Etter lunsj fortsatte vi til Ollantaytambo, en annen sjarmerende landsby i hjertet av dalen, en by som nesten er et levende museum, for alle innbyggere holder fast på gamle tradisjoner og lover som er overlevert fra deres forfedre.

Tirsdag 26.11 (4 )

Dette var reisedagen til Machu Pichu.  Reisen dit går med tog fra Ollantaytambo, det går nemlig ikke vei dit fra Urubambudalen.  Grunnen skjønte vi da vi var underveis: Dalen som toget fulgte hadde akkurat plass til en elv med god vannføring og en skinnegang. Gunnar hadde gjort avtale med Vikinka, reisebyrået vårt, om at han ønsket å gå siste del av inkaens gamle sti til Machu Pichu.  Han sto derfor av toget midt ute i ødemarken, som den eneste av togpassasjerene.  Heldigvis sto guiden der og ventet.  At han var den eneste ville gå denne strekningen, var faktisk litt grunn til bekymring.  Hva var det de andre hadde forstått som Gunnar ikke hadde fått med seg?  Men det gikk bra. Turen er på 14 km i bratt terreng med mye oppover.  Det skal innrømmes at det var krevende.  Disse inka-terrassene og ruinene var noe av det som måtte forseres, fra bunnet og helt opp.

Onsdag 27.11 (5)

Så ble vi tatt med til et av turens høydepunkter: Machu Pichu. Den er også kjent som Inkaenes tapte by, en førkolumbisk inka-by som ligger på omkring 2 200 moh.

Machu Picchu står på Unescos verdensarvliste. Her er det valgt som ett av de moderne underverker.   Ruinene er meget godt bevart, og anses av de fleste som det fremste symbolet på inkakulturen. Byen ble gjenoppdaget så sent som i 1911.

Man mener at byen ble grunnlagt omkring 1440, og at den var bebodd frem til den erobringen av Peru i 1532. Men spanjolene kom aldri hit. Byen ble forlatt for at ikke spanjolene skulle finne den.  Mye tyder på at Machu Picchu ikke var en vanlig by, men en landsens «ferieby» for de øvre klasser i inkasamfunnet. Anlegget består av omkring 200 byggverk med en rekke funksjoner. Det er inndelt i en bydel og jordbruksdel med kunstig anlagte terrasser. Det er et stort palass og templer viet til flere inkaguddommer rundt en gårdsplass, med andre bygninger for tjenestefolk. Det bodde anslagsvis bare omkring 750 mennesker i byen på det meste, og bare en liten andel av dem befant seg der i regntiden.

Stedet ble antagelig valgt på grunn av den unike beliggenheten, og de geologiske trekkene. Det sies at silhuetten av fjellkjeden bak symboliserer ansiktet til en inka som ser opp mot himmelen; den høyeste toppen.  Inkaene mente at man ikke skulle hugge ut grunnfjell, og bygde derfor byen med tilhugde løse steiner i området, tilpasset til de naturlige formasjonene. Det er brukt svært lite mørtel; man har i stedet satt sin lit til ekstremt presis tilpasning av steinblokkene. Sprekkene er mange steder mindre enn 1 mm brede, og bevaringstilstanden beviser at teknikken som er brukt var førsteklasses. Det var lavt skydekke den morgenen, så det var en egen stemning der oppe.

En detalj som må nevnes: Soltemplet.   Se på bildet under.   Vinduet rett fram er plassert slik at soloppgangen skinner inn igjennom det kun 21. juni (vintersolverv på sydlige halvkule).  For vinduet til høyre gjelder det samme sommersolverv (21. desember).   Inkaene hadde god greie på astronomi; høst- og vårjevndøgn også. Det måtte de for de måtte vite når de skulle så og når de skulle høste de ulike slagene de dyrket.

Dette er som tidligere nevt utenfor turistsessongen. Likevel var det ca. 30 busser som kontinuerlig kjørte folk opp og senere ned til dalen. Men turisttilgangen er begrenset ut fra kapasiteten. Vi måtte sende Vikinka Travel kopi av passet vårt for at vi skulle ha tilgang denne spesielle gangen.

På ettermiddagen tok vi toget fra Aguas Calientes til Ollantaytambo og videre bil til Cusco hvor vi overnattet.

Torsdag 28.11 (6)

Cusco var som nevnt tidligere inkaenes hovedstad.  De kom opprinnelig fra dagens Bolivia som ikke ligger så langt unna. Dagen ble brukt til å se flere ruiner og deres fantastiske byggemetoder.  Vi viser et par eksempler på murerarbeidet.

Se på disse kjempesteinene.  Hvordan hadde de klart å få dem på plass?
Se på hvordan steinene er tilpasset hverandre slik at de perfekt går sammen.
(Kommentar:  Dette murerarbeidet burde vel gjøre bergenserne rangen stridig.  Eller?)

Det flotteste templet i Cusco da conquistadorene kom var «Soltemplet».  Det var dekket av gull, og spanjolene gikk selvfølgelig bananas for å ta alt av verdisaker.  Og det var ikke småtterier.  Det som imidlertid står igjen, er noen av murene.  Ta en kikk på bildet under.  Hvem vedder ikke på at disse steinene er skjært ut og tilpasset maskinelt?  Det er helt uforståelig at de hadde greid dette med de enkle redskapene de hadde (stein, tre-klubber, bronseredskaper).  Arkeologene sier de forstår det heller ikke.

Denne delen av verden er utsatt for jordskjelv. Det var et kjempedigert i 1640-årene og i 1960- årene.  Mange hus ramlet sammen, men ikke byggverk som inkaene hadde satt opp.  For det første gjorde de et skikkelig grunnarbeid, murene gikk ned 2-3 meter under bakken. I tillegg var steinene «hektet» inn i hverandre; bl.a. ved å lage noen steiner som «mannesteiner» og andre som «damesteiner».   

Fredag 29.11 (7)

Nå var det slutt på inka-ruinene; nå sto jungelen i Amazonas for tur. Det ble en flytur til et sted som heter Puerto Maldonado, og deretter 3 mil båttur på en elv som heter Madre de Dios (Gudenes mor).  Det var nemlig samme elva som rant i dalen ved Machu Pichu.  Så kom vi fram til en Lodge, nydelig sted rett ved elva.  Regntiden har startet nå, så elva var skikkelig diger, og større skulle den bli.

Programmet denne ettermiddagen var å gå inn til et tjern for om mulig å se etter «kaiman», Amasonas alligator. Det er flere typer av dem; de største kan bli opptil 4 meter. Vi så ingen så store beist, men noen mindre. Dessverre holdt de seg nede i vannet, slik at det ble ikke noen stor fotopplevelse.

Lørdag 30.11 (8)

Dette ble den store turdagen i jungelen.  Etter en kort båttransport på Madre de Dios, gikk turen inn i jungelen, fram til en naturlig vannkanal på 3 km.  Vi var totalt 6 i gruppen + en fantastisk guide.  Så padlet vi rolig gjennom det vakreste jungellandskap i en stor kano. En nytelse for både syn og hørsel.

I trærne så vi de flotteste fugler:

Der var også en underlig skapning som tydelig hadde aner fra urfuglenes tid:

Etter padleturen var det en lengre marsj i jungelskogen.  Vi var så heldige å få se flere apeslag:

Vi møtte også på en familie «brøleaper».  Her er et bilde av selveste sjefen som ser nokså mistenksomt ned på oss.

Et virkelig «scoop» var å få sett et dovendyr.  Guiden vår var utrolig flink til å “spotte” det som fantes av levende vesener rundt oss.

På hjemveien kom regnet, det var imidlertid kun et forvarsel til det som kom da vi satt og spiste lunch.   Da fikk vi til fulle se hva tropisk regn kan være.

Søndag 1.12. (9)

Jungeloppholdet var dessverre litt for kort; vi kunne tenkt oss et par dager til. Men slik var programmet.  Derfor var det reise tilbake til Cusco denne dagen; med båt og så med fly. Men før det rakk vi å stifte bekjentskap med en vakker Ara.  Den er vill, men har funnet ut at i Lodgen kan det vanke en godbit.

Tilbake i Cusco møtte vi på flyplassen Noemi Andersen som driver  Vikinka Travel sammen med ektemannen Geir Andersen.  Vi kunne da fortelle henne at vi er veldig godt fornøyd med turen de hadde lagt opp for oss.  Alt fungerer perfekt: Alle som skal transportere oss eller guide oss møter opp når de skal.  Vi er fortsatt bare 2 stk, og har fått den servicen når det gjelder guidingen.

Avslutningsvis vil vi få nevne at folk i Peru er usedvanlig hyggelige. Nær sagt alle hilser “Buenos dias” eller “Buenas tardes”, selv på gata i en storby som Lima.

I morgen skal vi på laang busstur, 10 timer, for da settes kursen mot Titicaca-sjøen.  Mer om det i neste reisebrev.

Søndag 17. november dro vi ut på en 12 timer lang flyreise, til Lima, hovedstaden i Peru.  Vi skal være i Peru og Equador (Galapagos) fram til midten av desember.  Vi reiser med et lite reiseselskap som heter «Vikinka», et familieforetagende drevet av Noemi og Geir Andersen.  Hun fra Peru, han fra Tønsberg. Peru ligger på vestkysten av Sør-Amerika, og kan vises slik:

Peru har vært styrt av militære i flere ti-år, men med ny grunnlov i 1979 ble det gjennomført demokratiske valg.  Men ikke alt har vært rosenrødt etter det. Narkotikaproduksjon/-handel + geriljabevegelsen Lysende Sti forstyrret en fredelig utvikling. Men etter hvert ble det bedre, og Peru er i dag relativt fredelig, og har en raskt voksende økonomi.  Landet har ca. 30 millioner innbyggere. Lima har 12 mill. Mesteparten er ørken fordi Stillehavet utenfor er så kaldt, kalde strømmer fra Antarktis går forbi. Det fører til lite fordampning, og derfor lite nedbør.

Peru er først og fremst kjent for å være hjemstedet til Inka-kulturen. Det vil vi ikke skrive om i dette reisebrevet ettersom vi først skal gjøre noe annet: Nemlig se de spesielle Nazca-linjene fra fly.  Deretter skal vi tilbake til Lima før den egentlige turen til de berømte inkastedene starter. For å lettere holde orden på det vi opplever, velger vi å ta det dag for dag.

Først et kartbilde som viser første delen av turen vår:

Mandag 18.11. og tirsdag 19.11 (2 og 3)

1. etappe var fram til Paracas.  Et langt stykke sørover fra Lima er det nesten bare ørken, kun avbrutt av noen daler hvor de pumper opp grunnvann. Her er steder det ikke har kommet regn på 20 år. Vi har aldri sett noe så tørt; ikke et eneste grasstrå er å se.

Paracas er en turistby som lever av at turister kommer i hopetall for å se «Ballestas-øyene».  Dette er øyer som er hjemsted for en million fugler. Saken er nemlig den at havet utenfor Peru er rikt på næring pga. at «Humboldt-strømmen» bringer med seg kaldt og næringsrikt vann fra Antarktisområdet.  Det igjen medfører masse fisk, mat for fuglene. At det er masse fisk der, så vi ved selvsyn. Selv inne på havna kokte det av små sardiner.  Også inne på stranda var det mye fugler, bl.a. Peruanske pingviner.  De var ikke redde for folk i det hele tatt.  Noen ble ekstra tamme fordi de ble matet med fisk. Her er et bilde som viser slik mating hvor Randi er midt oppe i det hele.

Saken her er at pingvinene ser ut til å foretrekke Randi fremfor fisken.  Det var nummeret før Gunnar måtte ut på ny konejakt.  Den peruanske pelikanen er en riktig staselig fugl av ganske ukjente dimensjoner for oss.  Den gjør seg nok best i sitt rette element:

Tirsdag morgen dro vi så ut for å se dette fenomenet.  En av øyene er full av fugleskitt, guano, som i årtier ble eksportert til Europa.  Det er det slutt på nå, nå er denne øya et naturreservat.  Og for et syn som møtte oss.  Det dreier seg faktisk om ca. 1 million fugler, da hovedsakelig skarv.

Her er et annet bilde som også viser mengden fugl:

Men ikke bare skarv, også andre slag.  De kanskje mest kjente er nok «Humbolt-pingvinene». De er kjent fra mange naturprogram sent på norsk TV.  Her er en gruppe som er klar for en liten fisketur:

Blåfotsuler er også godt representert her.  De holder til her og på Galapagos, ellers ingen andre steder. Her er et eksemplar:

Sjøløver var det også mange av.  De lå svært så makelig henslengt i berget hvor hovedaktiviteten var å «sløve». 

Vi var SÅ heldige med været. Helt stille og uten særlig dønninger. En dyktig båtfører tok oss helt inn til fjellet; noen ganger bare 2-3 meter fra de spisse fjellknattene. 

Om ettermiddagen var det transport i en taxi til byen Nazca for å se de berømte «Nazca-linjene»; linjer og tegninger laget for ca. 2000 år siden.  Da vi kom fram til Nazca hadde vi kjørt 50 mil i Taxi siden Lima.  Det er altså opplegget her.

Onsdag 20.11. (4)

Nazca-linjenene er laget av Nazca-kulturen og består av flere hundre figurer, alt fra enkle design til komplekse geometriske figurer.  På grunn av den enorme størrelsen, er det umulig å forstå disse linjene og figurene når man er nede på bakken. Å fly over Nazca-linjene er den eneste måten å se de fantastiske figurene. Derfor var det opp i et småfly (6 passasjerer) slik at vi fikk sett de mest kjente og nærmeste figurene.  Her følger noen bilder som ble tatt under denne flyturen av henholdsvis apekatt, kolibri, kondor og edderkopp:

Pilotene var flinke til å sørge for at alle fikk sett figurene.  Det gjorde de ved å legge flyet kraftig over i svinger, slik at man fikk sett ned.  Og passasjerene på begge sider skulle kunne se.  Det ble derfor mange slike svinger, noe ikke alle passasjene tålte like godt.  Randi måtte derfor gi fra seg noe av frokosten i en medfølgende plastpose.  Ellers var det en grei flytur i nydelig, stille vær.  

Noen av de rette linjene kan være opp til 48 km lange.  Figurene kan være opptil 370 meter lange. Det melder seg fort spørsmål hvordan de klarte å lage dette så presist når de kun befant seg nede på bakken, og hva var hensikten.  Det finnes ikke noe skriftlig materiale etter dem, så her blir det kun teorier.  Først nevnes Erich von Dänikens teori om at dette var laget av/for aliens som besøkte jorda for lenge siden.  Tanken om det oppsto nok fordi det er umulig å forstå dette uten at man rett og slett flyr over området.  Den teorien som har mest støtte i dag går ut på linjene/figurene ble lagd ut fra religiøse motiver.  Området er knusktørt, og kanskje var linjer/figurer et forsøk på å blidgjøre gudene slik at det kom regn.  Gudene kunne jo se disse mesterverkene, selv om ikke folk på bakken kunne det. Men hvordan de egentlig klarte det, er det vel ingen som har noe svar på.

Nazca-kulturen
Etter flyturen tok vår guid oss med til en gammel gravplass som også stammet fra Nazca-kulturen. Nazcaene mumifiserte sine døde for at kroppene skulle holde seg best mulig.  Deretter ble mumiene lagt i et oppmurt gravkammer.  I graven fikk de med seg utstyr og ting som skulle gjøre det lettere å klare seg i «etter-livet».  Noen ganger ble de døde hentet ut og «fikset litt på», samtidig som de fikk være med på en fest.  Utstyr som måtte være i dårlig forfatning ble erstattet.  På grunn av det ekstremt tørre klimaet har mumiene holdt seg veldig godt.  Noen av gravene er restaurert og mumiene satt opp slik de opprinnelig var.    

I gravene fant man også keramikk. Nazca-folket var nemlig noen kløppere til å lage ting av keramikk; nydelige arbeider som også forteller noe om livet deres.  I Nazca by er det et keramisk verksted som har jobbet mye med å gjenoppdage teknikken de benyttet, og som mente at de hadde klarte det.  Vi fikk en flott omvisning der.  Bildet under viser innehaveren spille på en keramisk fløte.

Vi endte opp med å kjøpe denne fløyten.  Håper vi greier å få den med oss hjem uskadet.

Noe vet man om nazca-folket fra gravene og fra keramikk som er funnet.  Alle hadde langt hår, men sjefen lengst; opp til 2 meter.  Og hvem ble så sjef?  Det var den høyeste mannen, uansett om vedkommende var egnet eller ikke. Fint å ha en grei regel, da blir det ikke så mye krangel.

Torsdag 21.11. (5)

Denne dagen fikk vi se en akvedukt bygget av Nazca-kulturen, noen km nord for byen. De sørget for vanntilførsel til byen Nazca og de omkringliggende områdene.  De gjorde det mulig å dyrke bomull, bønner, mais, poteter mv. i en svært tørt område.  Saken er nemlig den at overflaten i dette landskapet er knusktørt, men noen steder er det  (grunn)vann ikke langt under overflaten; så og si underjordiske elver som kommer fra Andesfjellene.  Nazca-folket hadde løst problemet med å finne dette vannet, og ikke minst frakte det til der  hvor det var bruk for det.  Det gjorde de ved grave dype brønner, opp til 12 meter dype.  Hvordan sørge for at brønnen var tilgjengelig og at lett å reparere?  Jo, de lagde dem slik som dette:

Der nede var det lett å hente vann:

Det var imidlertid ikke nok å grave en brønn. De ville også føre vannet fram til jordene.  De kunne ikke lage lange tuneller, men de kunne lage korte.  Da måtte det være ganske tett med slike brønnhull; hvor det altså ble gravd tunell fra brønnhull til brønnhull.  Tunellene ble steinsatt, og med et tak av steinheller har de greid seg helt fram til nå. I det området vi besøkte var det 46 slike enorme brønnhull.  Disse er gravd ut med trespader.  De er nesten 2 000 år gamle, og brukes faktisk den dag i dag.  Etter at vannet hadde nådd det nivået det skulle ha, ble det ført videre i en åpen kanal.

Etter dette at vi hadde sett akveduktene, var det tid for transport tilbake til Lima, i den flotteste buss vi noen ganger hadde kjørt med. Et digert, moderne beist med 2 etasjer.  8 timer tok den turen.

Fredag 22. og lørdag 23. november (6 og 7)

Denne dagen besøkte vi «Gullmuséet» i Lima.  Dette muséet består av syv tusen gull-, sølv- og platinagjenstander, tekstiler, keramikk, mumier osv.  Museet viser hva spanjolene fant da de kom til Sør-Amerika. Inka-kulturen, og ikke minst før-inka kulturer behersket det mest avanserte nivået av gullsmedkunst.  Utrolig mange flotte gjenstander å beundre.  Her vises bildet av en av dem:

I morgen, lørdag, er det fridag. Da skal vi rusle litt rundt i Lima på egenhånd. Erfaringene med reiseselskapet så langt har vært supre. Alt har vært på stell til minste detalj.

Tidlig søndag drar vi med fly til Cusco, da begynner utforskningen av Inka-kulturen. Det blir spennende; mer om det i neste reisebrev.

Day 9-Bikeday 6

We followed the Spiti river on our way up the mountains.  The first part was wonderful moutain terrain.  This video shows some of the ride. (Click on the arrows to show it in full format.)

The road was great to begin with but deteriorated as we got closer to the Kunzum pass at altitude 4600 meters .  The mountain passes are often decorated with prayer flags.  Here there were many.

The lunch of the day was «Real Turmat» or Real Field Meal.  Below is a picture of Rolf who opted for an additional snack of crisp bread.

Food:  We were requested to bring with us some bags of Real Field Meals to vary our food. Some days we were provided with lunch packs from the hotel while others were Real Field Meals.  The chief mechanic Darmender would fire up his gas heater and boil water, which was then poured into the Field Meal bag, and abracadabra we had a great lunch.  On our previous Himalaya trip Rolf and I had a poor experience with Indian food.  A Dehli belly light. We dared not let wind astride a motorbike!  Crisp bread and tube cheese helped us then and was therefore in Rolf’s bike bag.  This trip we were blessed with firm bellies.

On our way to our night destination, the roads deteriorated again and we did our first river crossings.  These went well but Gunnar had a close encounter with a mountain rock, which bent his bike’s brake pedal into the bike’s foot peg. That efficiently locked his rear brake.  You do not get far with a locked brake.  Darmender was there in seconds.  Found some stones as a substitute to a hammer and beat the brake pedal back in place.

Our night destination was a tent camp.

After arriving at the camp we got on our bikes and drove 3-4km to Chandra Tal which translates to Moon Lake.

A strange lake in this dry and desolate mountain desert.  This a sacred lake and again there were many prayer flags here.  There were also many other tourists at the lake. They had driven up the bad road but in cars.

That evening Gunnar was in bad shape.  Shivering and all the symptoms of a bad cold. He skipped dinner and hit the bed.  A paracetamol and a good night sleep did wonders.  The next morning he was feeling much better but not 100%.  The next day was tough and so much tougher when one is not 100%.

Day 10 – Bikeday 7

Yesterdays road was bad.  Todays was terrible and some sections almost impassable and 63km of it!  On the bright side was the beautiful nature.

We crossed several water obstacles, rivers and streams that ran right across the road. Or to rephrase the river was the road!  In addition to have to make our way through flocks of Kashmir sheep and goats.  Here a couple of videos illustrating the challenges we faced.

We had a few overturned bikes whereof Gunnar was one.  No damages or injuries.  The final strech was a welcomed paved road. We fared well while on our bikes.  We must admit that when we arrived at our hotel to relax we were exhausted.

Right next to the hotel there was a cockoo bird nesting.

Day 11 – Bikeday 8

A slow start of the day to relax after yesterdays strenuous day. Departure was set for 09;00 which proved to be an unwise decision. Explanation to follow.  Great paved roads to start with as we were on the main north bound Himalayan highway.  Impressive nature to be seen.

The above picture shows one of hundreds of trucks we met or passed.  A few words about the trucks.  They were all heavily loaded and under powered. Meaning:

1. We had to pass them to get to our destination within reasonable time.
2. The under powered engines could not burn off the diesel. The result was dark black exhaust emitting clouds we could hardly see through.

Passing the trucks was no easy feat. Not easy to see meeting traffic through the black exhaust as we held our breath as long as possible.  We got our huge share of NOX, soot and other fumes.  Not all trucks reached their destination as the below picture shows.

The driver of this one was fortunate as his truck stayed on the road.  Had it gone over the side it would have been a Himalayan roller coaster. The truck was loaded with jet fuel.  Flammable but not as dangerous as gasoline. We saw another less fortunate truck, which had ended up far down the mountain side completely smashed.

That was the end of the good road!  Low and behold a river where there should have been road.  Melting glacial water had found a new way beyond the bridge.  The current was fast and difficult to pass.

The fast current can be seen in the above picture and the bikes needed help in crossing.  The river had created a high bank on the other side which was impossible to ride over.  The bikes got lifted and pulled.  That is heavy work in the thin air at 4700 meter altitude.  Many of our group contributed tremendously. Especially the mechanics who ran to and from getting the bikes over.  See the below videos showing how strenuous it was.

Two of the guys got a «bath».  Jens seen on one video and Øyvind who swam a few meters in the current.  Another motorcyclist who was travelling in the opposite direction managed to overturn and got stuck under the truck which also was stuck.

We mentioned that the late departure was an unwise decision.  The reason is that as the day warmed up the glacial melting increased.  Had we arrived 2 hours earlier we could probably have driven through the lower river with out any sweat.

We got all the bikes over. Gunnar got one of the leaders to drive his.  Rolf tried another crossing which appeared easiest only to end up in a rock pile on the other side.  Difficult to get out of but then again Darmender did his magic.  Thanks.

The strangest of all that this is the north bound highway in Himalaya. The only way to avoid the crossing was a detour of 600 km.  In our part of the world an excavator would have been there to dig out the original riverbed.  Not so in India.

Later there were several other water crossing but no where near the same scale.  Gunnar broke a foot peg on one crossing on a close rock encounter. He took over one of the mechanics bike while his got repaired. The repair took only minutes!  We finally arrived at Goldrop Camp, Sarchu, and altitude 4400 meters.

There was plenty birdlife here.  This Hoopoe bird is one.

There were also many marmots to be seen.  The live in small burrows they dig out in the ground or rock piles.

 

 

 

 

 

 

 

Day 6 – Bikeday 3

 After our visit to the village which ended the prior letter we had to descend on the same road chisled into the mountain side as our ascent the day before.

 Driving through, albeit fewer, villages was also an experience. High risk of traffic jams but a greater risk of holy cows and stray dogs.  They were everywhere and sometimes in unlikely places. There were many pedestrians.  The children smiled and waved.  Laughed when we waved back and often wanted a high five, which we reciprocated as we passed them.  The first days were in lush and green valleys and steep hillsides. We saw houses built on steep slopes.  Crazy real-estate!  Driving to higher ground the landscape became more barren and houses scarcer. Snowcapped mountains came to view and the valleys narrowed.

 Roadwork was just about everywhere and getting through could be challenging. (Click on the below picture and view it i full format)

The below picture is taken on one of many photo stops.  Randi and Rolf shown here.

In spite of barren and desolate landscape, there were still some green oasis to be seen.  Usually due to a stream, irrigation and local agriculture.

As were now moving into a disputed area between India, China and Pakistan. They do not agree on where the actual boarder should be.  The Indian authorities want to know who is in the area at any given time.  We therefore had to stop in the city of Kalpa to get permission to enter the area.  There is a major Indian military presence here.  Time spent on obtaining the necessary permissions resulted in a short drive that day.  We spent some time walking around the area and observing the local life and nature.

Below the view from our hotel.

Day 7 – Bikeday 4

Up early 05:00 hours and depature at 06:30.  My clutch cable snapped and another rider punctured! This was promply repaired by our Indian mechanics who drove last in the group. Leaving Shimla we divided ourselves into two groups.  One leader first and a mechanic last in each group.  The mechanic had a «bag of tricks» on his bike with the necessary spares and tools to perform quick fixes.  The accompanying van was a rolling workshop with all spares and heavy duty tools.  The clutch and puncture were quickly fixed. Below is the chief mechanic Darmender performing his magic.

We are now very close to the Chinese/Tibet boarder. Only 5km to the mountain tops where the boarder is located.

We continued our journey into «Spiti Valley» which used to be the administrative center of inner Himalaya.  On the bright side there was less traffic than before.  We entered in through a very narrow side valley, which then emptied out in wide valley.

The below video shows our entry into Spiti Valley.

The valley is best described as a desert valley.  Not much greenery but still inhabited by locals. It is a fantastic valley granting us some great views and experiences the following 2-3 days. Our first stop was in the village of Nako where we took the opportunity of taking a walk and observing the village.

In Nako I spied this wonderful young woman doing her laundry.

The below picture is a local farmer’s cowshed. Not much space for the animals but the winter fodder of hay is stacked on the roof.

The night was spent in the town of Tabo an old monastery township. The monastery was founded in year 996 AD and was magnificent.  The below picture is taken inside showing monks beating their drums and humming their prayers. I appears to us to be a despicable existence.  Then again, who are we to judge?

It was claimed that Dalai Lama had stated the he would move to Tabo when he retired. (Do Lama’s retire, abdicate, retreat or just wither away?)  It’s evident that this is a place celebrating an ascetic way of life.  It is forbidden to smoke or drink in the monastery.

Before the monastery was built the monks lived in caves on the hillside above.

Day 8 – Bikeday 5

A very special and interesting day. Our first visit was to Dhankar, the old capital of Spiti. On our way we stopped to view some special rock formations as shown below.

Dhankar’s special location high up on the mountainside.

The fortress high on top of steep cliffs.  Small in size and no easy target to conquer.

 Kaza is a town located in the valley below. Surounded by desert.

We ate lunch at a restaurant in Kaza.  I was allowed to take pictures in the kitchen.  Now we know why the pot of chicken consists of small pieces full of chicken bones.  The chop up the chicken.  Not exactly a chicken filet!

The below women’s head gear show that there is a substantial muslim population in the area.

Our last place to visit was Kibber. Altitude 4200 meters over sea level with world’s highest post office. On our way we veiwed the Key monastery and it’s incredible location:

Time did not allow us a visit th monastery.

The Kibbber village viewed from an adjacent cornfield – 4 200 meters above sea level.

A long queue of bikers at the world’s highest postoffice.  Post cards to send home!

Where was Postman Pat?  No mail man no mail! Our saviour again was our chief mechanic Darmender. We gave him our post cards and money and he as usual fixed it.  The million dollar question is:  Did the post cards ever arrive? Yes, they did, after almost three weeks.

The day’s destination was the town of Kaza.

Our hotel appeared to be nice and fairly new. Poor carpentry almost ended with an accident.  While we were having supper the owner told Gunnar to come to our room immediately. A window was almost falling out.  Gunnar had opened the window to dry the bike clothes.  The screws holding the window hinges had fallen out. Only one screw was holding the window hinge in place.  See the below mickey mouse screws the carpenter had used to hold the window hinges.  This was a heavy window.

 

 

 

 

I’m back from the world’s toughest motor cycle trip through the Himalaya’s.  A 13-day trip including the world’s highest drivable pass.

Our mission.

We enlisted on a trip organized by a Norwegian company, Indian Adventures who offer motorcycle trips primarily in Asia.  Rolf and I have been on a trip with them before and had an idea what we were in for.  This year’s trip was “The world’s highest MC trip!”  A travel through the Indian Himalaya mountain range.  We had 13 days on the bikes whereof one day of rest. We covered 1563 kilometers, 6 mountain passes, 4 with an altitude over 5000 meters and 2 just below. One pass, Kardung La, is rated as the world’s highest.

En route we visited villages, temples, monasteries and local sites of interest. The roads can best be described as prepare for the unexpected. We drove on wonderful asphalt, gravel, stones, landslide remnants, rivers and streams. Many of which would never qualify as roads in our part of the world.  Many challenges, which we proudly overcame.  On the bright side, we experienced unbelievable nature sights and views.  We also witnessed a small view into Indian/Himalayan folklore and culture. More would be high on the wish list.  Time did not allow for more.  This trip will be a lifelong memory.  The bikes were the means but the trip was so much more.

The MC/Motorcycle.  The brand Royal Enfield is based on English 1950-60 technology refined in India adding a disc brake and electric start.  A single 500CC engine with the amazing output of 22,5 horse power! Not a racer by any means.  When speeding at 80km.h the machine vibrates and wobbles.  The upside is that the bike works well on the Indian roads and manages to get one through the worst obstacles. Below the machine:

 

Who we are!

“We” is myself (Gunnar) and my good friend and neighbor Rolf Grant Johnsen.  In total, we were a group of 19 participants plus 2 leaders. Some had prior off road MC experience which was a great advantage.  Others only paved road experience.  I fell into the latter category.

The two leaders, Willie and Frank were experienced off road drivers and had done the trip several times. They did a great job in choice of routes.  They and the rest of the group contributed socially and the atmosphere within was great.  Our only female participant Randi had only paved road experience but learned quickly how to handle the poor gravel roads.  She did a brilliant job of updating the travel blog for the team.  Finally, yet importantly are our mechanics and the accompanying van with our baggage.  We carried the bare necessities on the bikes. The van was a rolling workshop with spares and our luggage.  One driver, Lokesh Kumar, and four mechanics.  Fantastic people who fixed everything on the fly. Punctures, clutches, wheel rims, daily maintenance and carburetor adjustments in to the late evening hours. The mechanic Capo de touti Capo is Darmender. He was brilliant. His motto is: “You speak, I fix!.”  He is employed by Indian Adventures and worth his weight in gold and key to the success of the trip.

Day 1 and 2

We arrived in New Delhi late evening August 22^nd.  The following day was sightseeing day.  The most handsome sight was our driver:

We witnessed a lot of poverty where the street is their home here shown in the below picture.

She survives by selling hot coal to be used for heating meals.  Her spot here is probably her home.

Day 3

We boarded the northbound express train from Delhi to Kalka at the foot of the Himalaya’s.  Where we transferred to the Toy Train to Shimla.  The British Empire summer HQ in India.  The poor Brit’s needed a temperate climate thus avoiding the scorching summer in Calcutta, which then was the Indian capital.  The Brit’s brought all their files and archives with them to govern the country. Shimla is located at 2200 meter above sea level.  To allow for the logistic challenge of transporting tons of files and people they built the train track in 5 years.  It opened in 1903 and is a classic trip on Unesco’s world heritage list and found in Guinness book of records as the worlds steepest train ride.

It was great to leave the Indian plains, crawl our way along the valley and watch the view passing by.

Day 4 – Bike day 1

We stayed the night at the old governor residence from 1938 and were allocated our motorcycles. A crash course in Indian traffic behaviour was provided. In short, “survival of the fittest and not for the faint hearted.”  To gain the right of way, use your horn, demand a space and keep together with the group. The most important feature is the HORN.  Use it all the time or you will be ignored. Used it in blind curves, when passing and when in doubt.

We were very fortunate with the weather.  Rain was predicted but we had sunshine and not a drop of rain. It did get a little too warm and beneath our protective clothing. We were drenched in sweat.  The first day was through green valleys and hills on paved roads.

The part of India is densely populated with people living everywhere.  Understandable as this is great climate compared to the plains.  The monsoon rain gives life to nature.

The last leg of the day gave us a flavor of what to expect.  Our destination was a hotel high up on a hillside.  The proper road was closed as a bridge had vanished in a landslide. The only alternative was a 4-5km steep, curvy, stony gravel path/road.  We managed that challenge and arrived in the town of Sarahan.

Day 5 – Bike day 2

The first item of the day was to visit a temple for 3 religions, Christian, Buddhist and Hindu.  Religious tolerance is greater in the Himalaya’s than in other parts of India.  Tolerance in one thing but sharing a place of worship is another.  There were strict rules to follow before entry. Belts off, no cameras or cellphones. Here are some of us before entry.

We had to use the same stony gravel path/road down to the valley. Resulting in 3 bikes down.  No damage or injuries.  Just a warning of what could lie ahead on bad roads.

We encountered heavy traffic on the main road heading north.  Heavily loaded Trucks, buses and Indian kamikaze car drivers.  Where the asphalt was worn out to “rock bottom” potholes were filled with stones and gravel.  Not ideal conditions for a motorcycle.

Traffic jams in India are usually in both directions due to everybody believing that they have the right of way.  Nobody gives an inch. Reversing is for pussies even when two trucks were wedged together.  You never know if police presence make things worse or better.  However, low and behold in this case it actually helped.

That is when the trucks hit the gas and spewed out black diesel exhaust.

One thing is traffic and roadwork.  Then there are holy cows and dogs.  Holy cows own the road and move around as they see fit.  Nobody chases them or try to move them, they are king.

Here a resting dog joins them.

The last leg of the day was interesting.  To get to our camp for night we drove on the below road that was chiseled out of the mountainside. The drop off a couple of hundred meters was not tempting.

 Our reward for staying on the road was our first and finest camp.  These permanent tents have two beds and a bathroom with a WC and shower. 

The tents are taken down during winter when snow isolates the valley from the world.

Day 6 – Bike day 3

The day started with a visit to a village on the other side of the river running through the valley. We had a local guide which proved interesting.  The village was prosperous and their source of income was apples.  Here one of the trees.

The guide claimed that these apples were of the best quality and mainly produced for export. One farmer here apparently gets the same price per kilo as a Norwegian apple farmer in Hardanger. Taking the Indian cost of living into consideration then these are indeed Golden Apples.

The village showed many signs of prosperity. Both the school and the below temple is evidence.

Nor is this a population of prudes!

The people in the region, both men and women wear the below hat/headgear.

Men are more open for contact than the shyer women are.

As mentioned above the village is wealthy and new building construction under way.  Their construction technics differ from our standards.  However, it evidently works.

The village is completely isolated between November and March as the altitude is 3000 meters.