Nå skal vi ut på det som er hovedturen; nemlig besøke de viktigste inka-stedene.  Følgende kart viser hvor dette befinner seg:

Inkariket hersket over store områder i Sør-Amerika fra begynnelsen av 1200-tallet fram til spaniernes erobring i 1532. Det var på denne tiden et av verdens største imperier og strakte seg fra elven Maule sør i dagens Chile, til den nåværende grensen mellom Ecuador og Colombia. Riket hadde sitt maktsentrum i byen Cuzco, som ligger 3400 meter over havet i dagens Peru. Sentrale trekk var en jordbruksøkonomi med terrassedyrking og kunstig vanning i høylandet, og et omfattende kommunikasjonsnettverk av veier som bandt riket sammen. Det er antakelig det største imperiet som har eksistert uten et skriftspråk. De kjente ikke til hjulet, og hadde heller ikke hester til å hjelpe seg.  Fra midten av 1400-tallet kan vi følge den egentlige erobringshistorien.  En ny stat eller et erobret distrikt ble innlemmet i riket. Inkaenes erobringspolitikk var total i sin målsetning. Garnisoner ble stasjonert i de nye områdene, veinettet utbygd og kurértjeneste etablert. Tidligere overhoder fikk beholde sin verdighet så sant de ville innta sin plass innenfor imperiets byråkrati, og eventuelt la seg tilknytte inkaenes fyrstehus gjennom ekteskapelige allianser.

I sin lovgivning, særlig på det sosiale feltet, foregrep inkaene institusjoner som andre steder først er blitt vanlige i vår tid. Loven foreskrev for eksempel at fattige, blinde, døve, krøplinger og andre som var ute av stand til å forsørge seg selv på grunn av alder eller sykdom, skulle underholdes av staten.

Inkaene bygde store tempelanlegg der offentlig kult fant sted. Denne kulten hadde til hensikt å sikre rikets samhold og kongens velferd, og hadde sitt sentrum i hovedstaden Cuzco. Kongen ble antatt å nedstamme fra solen som hersket over himmelen og høylandet i Andesfjellene.

1527 ble inkariket rammet av en pest som kom nordfra. Man antar at det var sykdommer fra de hvite som spredde seg sørover. Pesten rammet også inkakongen som døde uten å rekke å utnevne sin etterfølger. Dette førte til en voldsom borgerkrig mellom to halvbrødre, Atahualpa og Huáscar.  Atahualpa vant borgerkrigen, men etter det var riket så svekket at det ble lett for spanjolene å erobre det. For på samme tid ankom conquistadoren Francisco Pizarro inn i det nordlige Inkariket med 168 mann og 27 hester. Han greide dels med dyktighet, dels med flaks å erobre inkariket i løpet av kort tid.

Søndag 24.11  (2)

Denne dagen var det reise til CUSCO med fly.  Vi har hørt fra mange at det er lavsesong turistmessig nå; høysesongen er mai – juli.  Likevel gikk det store, stappfulle fly fra Lima til Cusco hver halvtime. På flyplassen ble vi møtt av en guide som tok oss til videre.  Cusco ligger på 3 400 meter, og vi ble kjørt direkte opp i ca. 3800 meter for å se på farging av lamaull, garnproduksjon og veving av tekstiler.  Det ble rett inn i høydesyke med hodepine.  At Randi hadde hodepine fikk damene er med seg, og kom et stoff til å smøre på:

Det lindret faktisk en del, men løste ikke selve problemet: høyden.

Resten av dagen og natta var vi begge utslått med hodepine og oppkast. Riktignok lå hotellet vårt på ca. 2900 moh., men det hjalp ikke.  Men dagen etter da vi skulle på tur, var formen atskillig bedre.  Helt gode var vi imidlertid ikke. 

Mandag 25.11. (3)

Vi var nå kommet til URUBAMBA-DALEN, Inkaenes hellige dal.  Cusco var hovedstaden i inka-riket, men denne dalen hadde spesiell status med mange hellige steder.  Vi besøkte noen av dem.  Men først besøkte vi en lama- og alpakkagård. 

For inkaene var lamaene av største betydning.  De ble brukt til transport; bære varer opp de bratte fjellsidene.  Mange av bosettingene lå nemlig høyt opp i fjellsidene. Lamaene ga ull som man lagde klær av, og de ga kjøtt.  Kosten besto i tillegg av poteter (det er over 3 000 forskjellige potetsorter i Sør-Amerika) og mais og grønnsaker.

Etterkommerne etter inkaene er utrolig flinke til å lage garn av lama- og alpakkaull. Babylam gir den mykeste ullen man kan tenke seg. Garnet farges med naturfarger som er holdbare så lenge tøyet er i bruk.  Og for ikke å snakke om vevingen; de flotteste mønstre.  

Hvert distrikt har sine egne farger og mønstre, og brukes nok nå mest som våre bunader.  Men “hverdagsbunaden”, en noe nedstrippet versjon, er vanlig å se på landsbygda. De ensfargede hattene med et fargerikt sjal, er et svært vanlig syn.

Vi besøkte så en ruinby med terrasser, høyt til værs.

Legg merke til de flotte terrassene som befinner seg nederst.  Her dyrket man poteter, mais og grønnsaker. Husene lå øverst. Og dette er høyt over dalbunnen.  Gunnar gikk opp til toppen av ruinene, men følte seg ganske så «dizzy».

Markeder er det over alt. Kjempestore med de flotteste veverier:

Etter lunsj fortsatte vi til Ollantaytambo, en annen sjarmerende landsby i hjertet av dalen, en by som nesten er et levende museum, for alle innbyggere holder fast på gamle tradisjoner og lover som er overlevert fra deres forfedre.

Tirsdag 26.11 (4 )

Dette var reisedagen til Machu Pichu.  Reisen dit går med tog fra Ollantaytambo, det går nemlig ikke vei dit fra Urubambudalen.  Grunnen skjønte vi da vi var underveis: Dalen som toget fulgte hadde akkurat plass til en elv med god vannføring og en skinnegang. Gunnar hadde gjort avtale med Vikinka, reisebyrået vårt, om at han ønsket å gå siste del av inkaens gamle sti til Machu Pichu.  Han sto derfor av toget midt ute i ødemarken, som den eneste av togpassasjerene.  Heldigvis sto guiden der og ventet.  At han var den eneste ville gå denne strekningen, var faktisk litt grunn til bekymring.  Hva var det de andre hadde forstått som Gunnar ikke hadde fått med seg?  Men det gikk bra. Turen er på 14 km i bratt terreng med mye oppover.  Det skal innrømmes at det var krevende.  Disse inka-terrassene og ruinene var noe av det som måtte forseres, fra bunnet og helt opp.

Onsdag 27.11 (5)

Så ble vi tatt med til et av turens høydepunkter: Machu Pichu. Den er også kjent som Inkaenes tapte by, en førkolumbisk inka-by som ligger på omkring 2 200 moh.

Machu Picchu står på Unescos verdensarvliste. Her er det valgt som ett av de moderne underverker.   Ruinene er meget godt bevart, og anses av de fleste som det fremste symbolet på inkakulturen. Byen ble gjenoppdaget så sent som i 1911.

Man mener at byen ble grunnlagt omkring 1440, og at den var bebodd frem til den erobringen av Peru i 1532. Men spanjolene kom aldri hit. Byen ble forlatt for at ikke spanjolene skulle finne den.  Mye tyder på at Machu Picchu ikke var en vanlig by, men en landsens «ferieby» for de øvre klasser i inkasamfunnet. Anlegget består av omkring 200 byggverk med en rekke funksjoner. Det er inndelt i en bydel og jordbruksdel med kunstig anlagte terrasser. Det er et stort palass og templer viet til flere inkaguddommer rundt en gårdsplass, med andre bygninger for tjenestefolk. Det bodde anslagsvis bare omkring 750 mennesker i byen på det meste, og bare en liten andel av dem befant seg der i regntiden.

Stedet ble antagelig valgt på grunn av den unike beliggenheten, og de geologiske trekkene. Det sies at silhuetten av fjellkjeden bak symboliserer ansiktet til en inka som ser opp mot himmelen; den høyeste toppen.  Inkaene mente at man ikke skulle hugge ut grunnfjell, og bygde derfor byen med tilhugde løse steiner i området, tilpasset til de naturlige formasjonene. Det er brukt svært lite mørtel; man har i stedet satt sin lit til ekstremt presis tilpasning av steinblokkene. Sprekkene er mange steder mindre enn 1 mm brede, og bevaringstilstanden beviser at teknikken som er brukt var førsteklasses. Det var lavt skydekke den morgenen, så det var en egen stemning der oppe.

En detalj som må nevnes: Soltemplet.   Se på bildet under.   Vinduet rett fram er plassert slik at soloppgangen skinner inn igjennom det kun 21. juni (vintersolverv på sydlige halvkule).  For vinduet til høyre gjelder det samme sommersolverv (21. desember).   Inkaene hadde god greie på astronomi; høst- og vårjevndøgn også. Det måtte de for de måtte vite når de skulle så og når de skulle høste de ulike slagene de dyrket.

Dette er som tidligere nevt utenfor turistsessongen. Likevel var det ca. 30 busser som kontinuerlig kjørte folk opp og senere ned til dalen. Men turisttilgangen er begrenset ut fra kapasiteten. Vi måtte sende Vikinka Travel kopi av passet vårt for at vi skulle ha tilgang denne spesielle gangen.

På ettermiddagen tok vi toget fra Aguas Calientes til Ollantaytambo og videre bil til Cusco hvor vi overnattet.

Torsdag 28.11 (6)

Cusco var som nevnt tidligere inkaenes hovedstad.  De kom opprinnelig fra dagens Bolivia som ikke ligger så langt unna. Dagen ble brukt til å se flere ruiner og deres fantastiske byggemetoder.  Vi viser et par eksempler på murerarbeidet.

Se på disse kjempesteinene.  Hvordan hadde de klart å få dem på plass?
Se på hvordan steinene er tilpasset hverandre slik at de perfekt går sammen.
(Kommentar:  Dette murerarbeidet burde vel gjøre bergenserne rangen stridig.  Eller?)

Det flotteste templet i Cusco da conquistadorene kom var «Soltemplet».  Det var dekket av gull, og spanjolene gikk selvfølgelig bananas for å ta alt av verdisaker.  Og det var ikke småtterier.  Det som imidlertid står igjen, er noen av murene.  Ta en kikk på bildet under.  Hvem vedder ikke på at disse steinene er skjært ut og tilpasset maskinelt?  Det er helt uforståelig at de hadde greid dette med de enkle redskapene de hadde (stein, tre-klubber, bronseredskaper).  Arkeologene sier de forstår det heller ikke.

Denne delen av verden er utsatt for jordskjelv. Det var et kjempedigert i 1640-årene og i 1960- årene.  Mange hus ramlet sammen, men ikke byggverk som inkaene hadde satt opp.  For det første gjorde de et skikkelig grunnarbeid, murene gikk ned 2-3 meter under bakken. I tillegg var steinene «hektet» inn i hverandre; bl.a. ved å lage noen steiner som «mannesteiner» og andre som «damesteiner».   

Fredag 29.11 (7)

Nå var det slutt på inka-ruinene; nå sto jungelen i Amazonas for tur. Det ble en flytur til et sted som heter Puerto Maldonado, og deretter 3 mil båttur på en elv som heter Madre de Dios (Gudenes mor).  Det var nemlig samme elva som rant i dalen ved Machu Pichu.  Så kom vi fram til en Lodge, nydelig sted rett ved elva.  Regntiden har startet nå, så elva var skikkelig diger, og større skulle den bli.

Programmet denne ettermiddagen var å gå inn til et tjern for om mulig å se etter «kaiman», Amasonas alligator. Det er flere typer av dem; de største kan bli opptil 4 meter. Vi så ingen så store beist, men noen mindre. Dessverre holdt de seg nede i vannet, slik at det ble ikke noen stor fotopplevelse.

Lørdag 30.11 (8)

Dette ble den store turdagen i jungelen.  Etter en kort båttransport på Madre de Dios, gikk turen inn i jungelen, fram til en naturlig vannkanal på 3 km.  Vi var totalt 6 i gruppen + en fantastisk guide.  Så padlet vi rolig gjennom det vakreste jungellandskap i en stor kano. En nytelse for både syn og hørsel.

I trærne så vi de flotteste fugler:

Der var også en underlig skapning som tydelig hadde aner fra urfuglenes tid:

Etter padleturen var det en lengre marsj i jungelskogen.  Vi var så heldige å få se flere apeslag:

Vi møtte også på en familie «brøleaper».  Her er et bilde av selveste sjefen som ser nokså mistenksomt ned på oss.

Et virkelig «scoop» var å få sett et dovendyr.  Guiden vår var utrolig flink til å “spotte” det som fantes av levende vesener rundt oss.

På hjemveien kom regnet, det var imidlertid kun et forvarsel til det som kom da vi satt og spiste lunch.   Da fikk vi til fulle se hva tropisk regn kan være.

Søndag 1.12. (9)

Jungeloppholdet var dessverre litt for kort; vi kunne tenkt oss et par dager til. Men slik var programmet.  Derfor var det reise tilbake til Cusco denne dagen; med båt og så med fly. Men før det rakk vi å stifte bekjentskap med en vakker Ara.  Den er vill, men har funnet ut at i Lodgen kan det vanke en godbit.

Tilbake i Cusco møtte vi på flyplassen Noemi Andersen som driver  Vikinka Travel sammen med ektemannen Geir Andersen.  Vi kunne da fortelle henne at vi er veldig godt fornøyd med turen de hadde lagt opp for oss.  Alt fungerer perfekt: Alle som skal transportere oss eller guide oss møter opp når de skal.  Vi er fortsatt bare 2 stk, og har fått den servicen når det gjelder guidingen.

Avslutningsvis vil vi få nevne at folk i Peru er usedvanlig hyggelige. Nær sagt alle hilser “Buenos dias” eller “Buenas tardes”, selv på gata i en storby som Lima.

I morgen skal vi på laang busstur, 10 timer, for da settes kursen mot Titicaca-sjøen.  Mer om det i neste reisebrev.